Det har rent en del vann i havet siden vi var her til Gudstjeneste sist.
Sist søndag var det jo Overraskelse på Klippen, det er fine saker. Det er et svært godt signal og tegn i tiden at vi møtes og har glede av hverandre på tvers av menighetsgrenser.
Vi kommer til å se mer samarbeid på tvers videre..
Torsdag kveld var det informasjonsmøte her på Huset angående eventuell golfutbygging i vårt nærområde. Det var Giovanni fra golfselskapet som inviterte for å informere om status.
Det var hyggelig å hilse på ordfører Anne Ragni og vise henne rundt i bygget. Hun var veldig imponert over det hun så.
Jeg synes det er topp med alle som kommer innom og får et godt inntrykk av hus og mennesker, det betyr lavere terskler, større godvilje og mindre fordommer.
Evangeliehuset ligger svært sentralt plassert iforhold til utvikling i Kommunen, og jeg håper virkelig at vi er med på vår måte.
Det betyr at vi ytre sett fortsetter å ha en bygning og uteareal som er tiltrekkende og trivelig, men viktigere en det: Mennesker som elsker Jesus og sine omgivelser, og som på en naturlig og åndelig kraftfull måte formidler evangeliet inn i samfunn og nærmiljø veldig bevisst.
Tidligere på torsdag kveld var det Knutepunkt her, det er ca 20 unger hver gang, altså litt færre en før jul - men det er nok naturlige svingninger.
Det er også foreldre her, bønnebarn også. Jeg ser veldig stort på slike kontakter, og jeg håper vi skjønner vår besøkelsestid og er med i strømmen.
I morgen samles vi noen i en tverrkirkelig setting og samtaler om et mulig samarbeid om felles ungdomsarbeid. Der ligger det et stort potensial, men også utfordringer som krever godvilje og prioritering.
Guds tanke og drøm er at alle skal bli frelst, og Guds godvilje er å "gå ut i all verden", det betyr i alle slags virkeligheter der det er medmennesker.
Om vi går ei uke tilbake i tid var det profetisk seminar med Oddvar Tegnander, tidligere rektor i Sarons Dal og Betelinstituttet, bibelskolen knyttet til Betel Trondheim.
Han fyller 79 år om få dager, men har en utrulig klar tanke.
Det profetiske ordet er krevende, vanskelig å uttale seg veldig presist om fordi mange ting er dunkelt.
Men naturkrefter, økonomiske, sosiale og politiske forhold, og i særstilling Israel er et barometer og parameter(parameter betyr: av gr. para, ved siden av, og meter, måling )som kan brukes til å orientere seg i forhold til det profetiske ordet og tanken om de siste tider.
Oddvar framhever særlig to ting:
Det ene er oppmuntring.
I 1 Tess 4 underviser Paulus helt praktisk og detaljert om de siste tider og bortrykkelse, og i vers18 sier han: Trøst da hverandre med disse ord!
Når vi er underveis i livet, og livet også er godt og har mye å by på kan evighet og bortrykkelse være både skremmende og ubeleilig, det skjønner jeg godt og har respekt for. Men det skal ikke så mye til i en sårbar og urettferdig verden før perspektivene forandres og lengselen mot det evige og fullkomne kommer.
Jeg har før sitert en prest fra IFS, han hadde aldri hatt noe særlig forhold til himmel og evighet, men etter at han mistet datteren i ei flyulykke, ble plutselig evigheten et perspektiv han kunne forholde seg til, og også lengte etter!
Jeg kunne ha lyst til å si mer om dette, men går videre.
1 Tess 5, 8-11 leser vi: Men vi som hører dagen til, la oss være våkne, ha tro og kjærlighet som brynje og håpet om frelse som hjelm.
For Gud har ikke bestemt oss til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus.
Han døde for oss for at vi, enten vi våker eller sover, skal leve sammen med ham.
Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre, som dere også gjør.
Hebr 10, 25 Og la oss ikke holde oss borte når vår menighet samles, slik som noen pleier å gjøre. La oss heller oppmuntre hverandre, så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.
Altså, om omstendigheter er krevende og framtidsutsiktene dystre i forhold til miljø, natur og samfunnsforhold er det ikke tid til depping, snarere tvert i mot, det er tid for oppmuntring.
Det andre perspektivet Oddvar framhever er dette:
I mange år har han hatt det veldig klart for seg at det kommer en innhøsting og vekkelse i disse "siste tider"
En vekkelse som kommer til å berøre alle små og store steder. Vi ser kanskje konturene av dette i form av bønnenettverk og bønnegrupper som tar ansvar for land og folk.
Vi ser det også i form av en sterkere enhet mellom troende i ulike kirkesamfunn.
Reint praktisk var jo bibeldagen her en flott opplevelse, om det passer for noen er det en enda bredere samling i Jessheim kirke Palmesøndag, Prost Bjarne Olaf Weider, katolske pater Rory Muligham, pastor Linda Aadne og jeg planlegger en felles gudstjeneste sammen.
I predikantkonferansen gav Carl Inge Tangen et lite innblikk i sin doktoravhandling. Noe av spørsmålet og problemstillingen var om det finnes en vei der det er mulig for et postmoderne menneske å finne tro, og knytte seg forpliktende til en menighet. Det moderne, individualistiske og uavhengige mennesket er veldig bevisst på seg sjøl, søker det som uforpliktende er til eget beste og som hjelper i karrieren. Som gjerne spør: What's in it for me?
Er det mulig å formidle evangeliet i det hele tatt, er det noen som responderer og lar folk seg forandre? Vi lever i en litt dobbelt virkelighet.
Mange søker helt åpent åndelighet, går på engleskole og oppsøker alternativmesser. Men i vår folkereligiøse virkelighet er også tro noe veldig privat, og som jeg ikke for noen pris snakker med andre om.
Carl Inge hadde brukt flere måndeder på intervjuer og inngående studier av to menigheter, en i London og en i København.
Jeg gjengir to hovedinntrykk: På vei til Gudstjeneste i London, og i kø foran dørene sammen med familie og barnevogn blir de raskt vinket ut av køen av møtevertene og loset inn. På vei hjem blir de gjenkjent av minst tre stykker som hilser og spurte: så ikke jeg dere i kirken i dag?
Altså en veldig følelse av å bli sett og satt pris på.
Det andre fra Danmark, og handler om romslighet, det å få tid og rom til å la troen modnes uten å ha for mange regler å følge.:
Menighetheten i København er mangfoldig og full av liv. Den er ikke feilfri og uten problemer, men har utviklet seg og viser evne til å ta i mot folk med veldig ulik bakgrunn.
En dag dukker det opp en veldig profilert person i kirken, hun er rikskjendis og veldig liberal i tenkning. En dag utfordrer hun pastoren på hans ganske konservative holdning til homofili, som blant annet går på at troen gir mulighet til forandring og gjenopprettelse. Siden de står veldig lang fra hverandre utfordrer pastoren henne og sier: Hvis jeg kan leve med ditt syn, kan du leve med mitt? Ja, det var greit!
Eller forretningskvinnen som var nysgjerrig på tro og som ukjent og knapt nok troende, skjønte prinsippet med tiende og begynte å gi til menigheten. Hun opplevde velsignelse i forretningslivet fra første stund, men levde allikevel med to menn.
Altså, når mennesker får tid til prosess, gjør Guds ånd et nådeverk. Hvorfor kommer folk til kirkene, eller menighetene?
De opplever en ekte interesse fra menigheten i form av enkeltpersoner de møter, de blir og lar seg forandre fordi de blir sett, de får tid og rom til å være underveis, og de blir engasjert.
Joh 4, 35 Sier dere ikke selv: Ennå er det fire måneder til de høster inn. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene, de står alt hvite mot høst.
Matt 24, 14 Og evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.
Gud bygger menighet og Han bygger på oss som ufullkomne mennesker, men samtidig allikevel som fullkomne.
2 Kor 4, 6 For Gud, som sa: "Det bli lys i mørket", han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet, som stråler i Kristi ansikt, skal lyse fram.
2 Kor 4, 7 Men vi har denne skatten i leirkar, for at det skal bli klart at den veldige kraft er fra Gud og ikke fra oss selv.
Alle, inkludert meg sjøl, er mennesker av kjøtt og blod, og lever med begrensinger og skrøpelighet i oss sjøl. Med i livsbagasjen har vi nok som bekrefter at vi ikke strekker til.
Men allikevel, det var oss Gud elsket så høyt da han gav sin eneste sønn, det var oss Jesus hadde i hjerte og tanker da han ofret livet sitt på et kors.
I dette "skrøpelige karet" lever et fullkomment liv som stråler sterkere en min svakhet, og det er en nydelig tanke.
Patricia fra Chile er ikke "født med ski på beina", men i uka som gikk har hun gjort en livsviktig erfaring. Sammen med barnebarn har hun øvd seg på ski, og hun fortalte følgende: Jeg mister fort balansen og faller, men denne uka har jeg lært å reise meg igjen.
I livet er det ikke ukjent for noen av oss å falle.
Det viktigste er ikke om en faller, men om vi kommer oss på beina igjen.
I Guds rike er det alltid en vei videre!