En menighet for sin tid

Jeg må understreke at dette er basert på mine erfaringer i mitt liv, og det kan også hende at jeg har sagt noe om dette før, men håper at noe føles kjent.  Jeg har tro på at vi som medmennesker og menighet vil vokse både innover og utover ved å forstå litt av andres tanker, følelser og væremåte.  Og fremfor alt, det er absolutt aktuelt i tiden vi lever, jeg synes til og med at det er interessant, for det handler om livet.

Jeg har lest et par bøker som tar for seg vanskelige perioder i livet til troende mennesker. Jeg kjente meg igjen i mye av det som ble tatt opp, og det ga meg mot til å være litt mer ærlig på mine følelser, og tørre å sette ord på dem så andre hører. 

Jesus sa, kom til meg dere som bærer tunge byrder … Men hva mener han, hva er tunge byrder. Matt, 11,28.

 Ulykker, alvorlig sykdom, død og de store dramatiske hendelsene vi hører om er forferdelig for dem det rammer, og alle skjønner at dette er tungt å bære.

Men i dag har jeg har lyst til å sette fokus på at ting livet kan være tungt å bære og som mange av oss opplever.  Livet vårt, helt fra tidlig oppvekst gjør noe med oss følelsesmessig og påvirker og former oss mer enn vi kanskje tror.  Jeg nevner ett eksempel. For eksempel barn som mobbes og ikke blir regnet med i venneflokken og dette blir et mønster, drar de følelsesmessige sårene med seg inn i det voksne livet. Dette vil prege hvordan de forholder seg til andre mennesker sendere i livet, uten at vi tenker på det.

Livet kan ingen forutse, og det blir nok sjelden sånn som vi mer eller mindre bevisst eller ubevisst forventer. Vi får alle noen utfordringer.  Jeg kan nevne noe av de ”byrder” jeg tenker på som blir en del av livet for veldig mange av oss.

1. Tap av jobb, får store konsekvenser både følelsesmessig, sosialt og økonomisk. 
2. Det å ha økonomiske problemer er en stor byrde, det påvirker hele familien, også barna, og er noe av det mest tabulagte folk snakker med andre om. 
3. Ekteskap som fungerer dårlig.
4. Skilsmisse, og alle sider av det 
5. Kanskje ungene eller ungdommene våre sliter på en eller annen måte som det er vanskelig å takle eller akseptere.
6. Mange unge lever under stort press i vårt samfunn.  Kravet til kropp, utdannelse og materielle ting gjør at det er veldig lett å føle seg mislykket.  
7. Helseplager, spesielt det som ikke synes
8. Ensomhet, eldre mennesker lever ofte i ensomhet, og det er vondt og noe vi bør tenke over.

Jeg kunne sikkert ramse opp massevis av andre ting også.  Poenget er at veldig mange mennesker strever med ting i livet sitt.  Vi ser det ikke så lett, vi er spesialister så å si alle sammen til å takle det som gjør vondt inne i oss. Er sjøl et godt eksempel på det. Derfor vet jeg at for den som står midt opp i vanskelige omstendigheter er det som kan virke smått og hverdagslig for andre, stort og uoverkommelig for den enkelte. 

Mange ting skulle jeg ønske hadde vært annerledes i mitt liv også, og jeg vet ikke alltid hva som utløser det som blir for tungt og trist. Men jeg har lært meg at jeg hører og ser omgivelsene gjennom mine briller som forstørrer min smerte, og jeg føler meg elendig, mislykket, og selvbildet blir ekstra dårlig. Disse brilleglassene som jeg ser igjennom er satt sammen av opplevelser og erfaringer fra hele mitt liv. Jeg vet om noe av det er som trigger de vonde følelsene, så en måte er å unngå dette på er å trekke seg unna folk og være mest mulig alene.  Det er en menneskelig måte å verne seg sjøl på. Ingen føler seg mer ensom enn et nedtrykt menneske i selskap med andre.

Det kristne felleskap blir ofte et ”farlig” sted å være for mennesker som strever med livet, selv om vi ønsker av hele vårt hjerte at det skulle være motsatt.  Det kan føles vanskelig å tilbe, vet ikke hva vi skal si, hva skal vi takke for når vi har det vondt inni oss og livet føles tungt og urettferdig, og hvorfor Gud? Samtidig strever vi med at det ikke er riktig å ha slike følelser, vi tror jo, og vi vet at troen ikke kommer an på våre følelser. 

Ofte hører vi folk som forkynner og vitner forteller om kriser i livet sitt, men de er alltid over, det er fortid.  Det er selvfølgelig lettere å dele våre kriser og vonde ting i livet med andre når vi er vel ute av dem, og det gikk bra.  Men for en som hører, og er midt oppi i vanskelige omstendigheter, og kanskje har vært det lenge, kan det være vondt og ensomt å høre om alt som er over.

Skal vi late som at alt er bra og for all del takle smerten for å være en god kristen?

Hvordan skal jeg/vi leve? Hva skal jeg/vi gjøre når det skjer vonde ting i livet.   Hvordan skal menigheten ta imot mennesket av i dag, hvor så mange strever med livet på ”innsia”.  Orker vi å fortelle om vonde ting før de er over? Kan vi hjelpe hverandre å finne Guds nærvær i mørket slik at menigheten blir et tilfluktsted, et sted vi rømmer til og ikke ifra. Også for mennesker som ikke går fast i menigheten.

Jesus så at individet er verdifullt uansett hvordan livet har fart til med oss, og Bibelen, særlig Salmenes bok, er full av uløste kriser.

Vi har en utfordring som menighet, for hvert enkelt menneske har sine spesielle ”brilleglass” som vi tolker omgivelsene våre gjennom.  Noe som gjør at vi som medmennesker ikke klarer å møte alle behov, men Jesus er den vi må leve som og formidle.

Jeg ønsker selvfølgelig at livet mitt skulle være godt å leve, og inneholde alt det som gjør det trygt og behagelig.  Det kan se ut som de fleste rundt meg har det sånn.  Men jeg vil si at gjennom de vanskeligste perioder i mitt liv har jeg blitt litt klokere og fått litt større innsikt i livet, selv om jeg skulle vært veldig takknemlig for å slippe å leve gjennom enkelte ting.

Hvis målet med mitt kristne liv er å føle meg bra i dette livet, blir jo Gud gjennom sin sønn Jesus Kristus bare et middel til å nå dette målet.

Håpet, håpet om noe større er nedlagt i oss mennesker fra skapelsen av. Og hvis håpet skal holde gjennom alt vi opplever, må det være tilgjengelig for alle, uansett omstendigheter og levd liv. Håpet må være tilgjengelig for syke, fattige, ensomme, utstøtte, mennesker som føler seg mislykket og er redd for hva andre mener og håpet er også for de som er vellykkede i denne verdens øyne. 

Kan vi finne et håp som vokser når ting blir vanskeligere og vanskeligere å leve med, og det er det samme håpet som foranker oss til Gud når vi kjenner på de gode ting i livet?

Menigheten i vår tid må være et sted hvor håpet er, der det som er mislykket, nedbrutt, knust og gjør vondt, får plass. Menigheten der det virkelig liv blir ønsket velkommen, og der mennesker i alle de omstendigheter blir møtt med Guds nåde og uforbeholden kjærlighet.  Der Den Hellig Ånd får virke og evangeliet om Jesus Kristus blir det levende håp for alle.

Jeg sa i stad at jeg skulle vært takknemlig for å slippe å leve gjennom noen av de ting som jeg strever med i mitt liv. Jesus hadde også en slik bønn til sin Far den torsdagskvelden i Getsemane hage, da han i dyp fortvilelse sier noe sånt som: Far, finnes det en måte å gi menneskene liv på som gjør at jeg ikke må dø på et kors? Ikke som jeg vil, men som du vil.  Vi kjenner resten av historien. Det er ikke til å forstå hvilken kamp det må ha vært. Hans frelsesverk ble håpet for alle mennesker, selve kjernen i den kristne tro. Dette tenker jeg på når jeg sitter begravd i min egen smerte. Jesus møter oss der.  Mon tro om ikke dårlige perioder, vanskelige omstendigheter, har gitt meg mulighet til å kjenne Gud gjennom Jesus Kristus, og kraften i evangeliet mer enn i velsignelsene.

Jeg tror det, men jeg må få lov å kjenne på følelsene mine, innrømme at omstendigheter i livet er smertefulle, og tørre å si at jeg ikke har det bra når det skjer kriser i livet mitt. Mener ikke at vi skal tømme ”innsia” vår for alle, jeg mener at vi ikke behøver å gå med bøyd hode i frykt for ikke å passer inn i fellesskapet.  Gud ser etter hjertet vårt, ikke om vi er flinke til å takle smerten.
Og Gud tåler å høre vår klage …

Romerbrevet, Kap 8, vers 31 – 39.

31 Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? 32 Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?

33 Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. 34 Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss. 35 Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? 36 Som det står skrevet: For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer. 37 Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. 38 For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som kommer, eller noen makt, 39 verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Gud velsigne dere.

Evangeliehuset Åsgreina, 30.08.2009
Ingrid Margrete Halvorsen