I tillegg til å ønske dere godt nytt år har jeg god grunn til å takke for året som ligger bak. Hvert år er et nådeår, til hvert år knytter det seg forhåpninger og drømmer. Hvert nyttår blir det vel en slags blanding av erkjennelse i forhold til det som har blitt annerledes enn det vi har drømt om, men også i stor grad av takknemlighet for det som går i pluss.
Veldig godt i minne sitter julaften med fullt hus. Det opplever jeg som nåde og ingen selvfølge. Kirkene fylles jo opp overalt julaften. Men i motsetning til kirkene som lever godt på tradisjon og en selvfølgelig plass i samfunnet, er vi helt avhengig av å bygge tillit og relasjoner over tid for at folk skal komme.
Hvis vi ser oss litt bakover ser vi ei linje av mennesker som har vært visjonære, hatt mot til å sette i gang og kraft til å gjennomføre det som blant annet har blitt til allsidig barnearbeid, julespill og annet som kommuniserer godt mot folk rundt oss.
Tillit er ingen selvfølge, den bygges langsiktig og langsomt. Tillit er en sårbar sak, og kan fort brytes ned av ubetenksomhet og uviselighet.
Fram mot jul, og i løpet av juledagene er det andre ting jeg gleder meg veldig over også. Personlig synes jeg det kan bli i overkant julete, og reint kommersielt er det et sirkus uten like. Av den grunn kan jo være grunn til å stille følgende spørsmål: Hvis Jesus hadde blitt født og levd i dag, hvor ville det ha vært?
Er det i kommersen og vellykketheten, eller ville det ha vært i sammenhenger der vi knapt ferdes. Blant flyktninger, syke, gjeldsslaver, prostituerte, rusmissbrukere og andre som ikke lever ideelt ut fra vår målestokk?
Tilbake til det som har gledet meg sterkt disse dagene. Blant flere har Hans-Erik Dyvik Husby, alias Hank von Helvete, har vært på radio og tv adskillige ganger og fortalt om sin kristne tro, sin sørgelige historie som rusmissbruker, sin erfaring av å bli vekket til live under en overdose, og Jesu kall til omvendelse. Han brukte 10 år på å ta en avgjørelse, men da han bestemte seg fikk livet en ny retning. Det er godt mulig å være uenig i noen av hans betraktninger, men siden vi alle forstår stykkevis er det vel gode grunner til å ligge litt lavt. Det flotte er at han har en frimodig Jesus bekjennelse basert på egne erfaringer, det kommuniserer godt og er på en måte udiskutabelt.
Det er flere som har fått plass i riksdekkende media og sammen med mange kirkekonserter har utrulig mange tusen blitt konfrontert med evangeliet. Mange hundre tusen så julekonsert på tv og har kjøpt eller fått cd av Odd Nordstoga og Sissel Kyrkjebø med flotte Jesus tekster.
Paulus så veldig stort på slike ting, til og med om evangeliet ble forkynt med dårlige hensikter gledet han seg.
Flp 1, 18 Men hva gjør det? Kristus blir forkynt i alle fall, enten det nå skjer med baktanker eller i oppriktighet. Det gleder jeg meg over, og jeg vil fortsette å gjøre det.
Vi skal heller be om at Den Hellige Ånd bruker alt det som har blitt sådd til å nå inn i folks hjerter.
Ved avslutningen av et år og så vidt inn i et nytt har jeg som pastor flere følelser å kjenne på.
Det at vi tallmessig ikke kan vise til vekst er et sårt punkt, det at vi så alt for sjelden veileder og hjelper voksne mennesker til bevissthet om frelse kjennes også sårt. Men mange ting tatt i betraktning har vi allikevel mye å være takknemlig for. Derfor er det veldig viktig å ha rett fokus.
Peter Haldorf ble intervjuet og spurt om hva som kunne gi ledere framgang.
Han svarte slik:
En leder bør ikke søke framgang, han bør søke Jesus!
Paulus kjente den hemmeligheten og i sitt arbeid skjønte han betydningen av teamwork, men sjølve grunnen til vekst var noe helt annet.
1 Kor 3, 6 Jeg plantet, Apollos vannet; men Gud gav vekst.
Etter at Job hadde vært gjennom ufattelige lidelser og tap, etter at vennene hadde overkjørt han med egne oppfatninger om årsak og virkning, og etter å ha forsvart seg sjøl overfor Gud med egenrettferdighet, kommer Job med denne erkjennelsen:
Job 42, 5 Før hadde jeg bare hørt om deg,
men nå har jeg sett deg med egne øyne.
Paulus hadde definitivt erfart hva som egentlig betyr noe og jeg leser noen vers fra Flp 3, 8 – 15
Ja, jeg regner alt som tap, fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, og jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus, og være i ham. Her har jeg ikke min egen rettferdighet, den som loven gir, men den rettferdighet jeg får ved tro på Kristus, den som er fra Gud og bygger på tro.
Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik idet jeg dør som han -
måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde!
Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.
Søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet og den seierspris som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.
Slik skal vi se det, alle vi som har nådd modenhet. Og om dere ser annerledes på noe, skal Gud gi dere klarhet også i det.
Noe av det Paulus sier her er at vi ikke behøver å la historie og dårlige erfaringer styre oss. Vi kan legge det bak, og strekke oss mot det som ligger foran. Det er god mentalhygiene og frihet å kunne sette foten ned og riste av seg usynlige bånd som binder oss i voksen alder, som er påført oss av egne valg eller av andre. Fokus på Jesus Kristus er fokus på liv, fokus på Jesus er åpenhet for alt det Den Hellige Ånd åpenbarer og virker.
Jeg hørte et program på radioen i romjulen. Det var to som ble intervjuet om tros og livserfaringer. Begge to var sangere. Den ene, ei dame var vokst opp med veldig aktive foreldre i en profilert karismatisk sammenheng. Allerede som femåring hadde hun er tydelig oppfattelse av usunnhet i form av sterke ledere som gav lite rom for undring og spørsmål, det ble lite plass for forskjellighet og allsidighet. Noe som mange ganger påfører tilhørere unødig skam og skyldfølelse.
Mannen hadde vokst opp uten kristen tro og påvirkning av noe slag. Oppvekst og livet var bare bra og han hadde ingen opplevelse av å mangle noe som helst.Han studerte i utlandet og en morgen på vei til universitetet hører, eller erfarer, han plutselig at Gud taler direkte og utfordrende inn i livet hans, det gir mening og han tar i mot Jesus. Siden har Jesus vært en selvfølgelig del av livet og har gitt livet nye dimensjoner.
Slikt taler inn i mitt liv, og det jeg ønsker å stå for og dele med andre. Om vi kan gjøre kravene små, rammene romslige og gjøre Jesus stor har vi noe å fare med.
Derfor har jeg også lyst til å minne oss om noe vi har snakka om før og som er viktige i omgang med de vi møter på ulike arenaer. Det kan være i venners lag, på jobb, skole eller nærmiljø. Det kan være korte møter med foreldre som leverer eller henter barn på Knutepunktet, eller veldig gjerne i Gudstjeneste i Evangeliehuset. Vær klar over at den fremmede ofte er på vakt og er følsom for det som kan bekrefte fordommer eller dårlige erfaringer.
Har den ene en fortid her på Huset, kan det være litt kjedelig å få bekreftet at det sannelig er lenge siden sist, eller enda verre: Jeg hadde ikke ventet å se deg her!
Jeg håper en del av dere har sett på Egil Svartdahl og julepreik. Egil hadde invitert Hans-Erik Dyvik Husby, den kjente dyrlegen Trude Mostue og skuespiller og sanger Hærborg Kråkvik til samtale om tro. Det de snakket om burde vært pensum for oss alle.
Herborg Kråkvik hadde vokst opp med kristne foreldre fra bedehusland og gjort sine erfaringer på godt og vondt. Trude var ukjent med kristen tro, men har fått en kristen kjæreste og går sammen med han til møter i en pinsemenighet. Hun snakket om den utrulig gode atmosfæren og opplevelsen av aksept. Men alle ordene som blir brukt og opplevelsene som folk snakker om kan bli litt fremmede og ekskluderende.
Hans-Erik Dyvik Husby har vi blitt kjent med før og hans fortelling og skarpe betraktninger var veldig lærerike.
I prekenen julaften siterte jeg Jesaia:
Jes 9, 6 For et barn er oss født,en sønn er oss gitt.
Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være:
Underfull Rådgiver, Veldig Gud,
Evig Far og Fredsfyrste.
Jes 53, 1-5 Hvem trodde det budskap vi hørte,
for hvem ble Herrens kraft åpenbart?
Han skjøt opp som en kvist for Guds åsyn, som et rotskudd av tørr jord.
Han hadde ingen herlig skikkelse, vi gledet oss ikke ved synet av ham.
Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe.
Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han.
Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget.
Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger.
Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.
Barnet Jesaia så var den Jesus som sa om seg sjøl:
Jeg er veien, sannheten og livet.
Det var den samme Jesus som sa: I mitt navn skal dere.
Denne mannen som var så vel kjent med sykdom, som har identifisert seg med all vår elendighet og hverdag, som ble knust for mine feilgrep og synd. Han er det vi bekjenner til frelse, Han er det vi setter vårt håp til, og Han er det vi søker for livsnærhet og liv.
Han er det vi hengir oss til for liv og evighet.
I serien om den blivende kong Håkon blir han spurt om han har et valgspråk, han svarer kontant- alt for Norge!
På den første søndagen og gudstjeneste i det nye året:
Bare Jesus!
Med vennlig hilsen
Roy Lerberg, pastor