Palmesøndag
Om vi tenker oss tilbake nesten to tusen år er palmesøndag noen dager før jødenes påskefeiring.
Den har røtter tilbake til jødenes utgang av Egypt, nesten 1300 år før Kristus.
Etter kong Joshias reform ca 620 år før Kristus skulle alle som kunne, reise til Jerusalem som en pilegrimsferd og for å feire påske.
Påsken var en minnehøytid for utgangen og utfrielsen fra Egypt, den innledet også de usyrede brøds høytid, som varte i sju dager. Altså var brødet de spiste disse dagene uten gammel surdeig, og derfor uten hevelse.
Det var opprinnelig en jordbruksfest, byggkornet var modent og høstet inn, førstegrøden ble båret inn i templet som offer.
Dette er noe av bakteppet og grunnen til at Jerusalem sydet av mennesker og husdyr, lyder og lukter av alle slag.
Kanskje var det en intens stemning av religiøs oppstemthet, og glede over annerledesdager som kom til utrykk på forskjellige måter.
Uten at de fleste visste om det var det noe på gang som knapt noen ante konsekvensen av.
Konger og profeter hadde sett det og beskrevet det etter beste evne, det lå i folkesjela til jødene som en drøm. En lengsel etter Messias, Davidsønnen som skulle befri jødene fra romersk okkupasjon og fornedrelse, og gjenreise Israel som nasjon.
Da Jesus noen dager seinere ble pint og korsfestet var dette borte som dugg for sola, men denne dagen var det som sløret var borte.
Sakte, men sikkert hadde Jesus og hans følge nærmet seg Jerusalem og mye hadde skjedd underveis. Jesus hadde tatt med sine nærmeste medarbeidere opp på et høyt fjell, og de opplevde å se Jesu herlighet på en spesiell måte.
I Kapernaum hadde Jesus på forunderlig vis skaffet penger til tempelskatt, og ved hjelp av et lite barn gjort det helt klart for dem hvem som skal regnes for den største i Guds rike. Nemlig den som gjør seg sjøl liten.
Han hadde helbredet sjuke og hjulpet mennesker i nød. Han hadde undervist dem om Guds rikes hemmeligheter, og om sin forestående død og oppstandelse. De nikket nok, men skjønte lite.
Om noen dager skulle Jesus rense tempelet for salgsboder, han skulle gråte over Jerusalem som ikke kjente sin besøkelsestid, og undervise om vanskelige tider som var underveis.
Han skulle salves til sin siste oppgave av en kvinne som var uten ære og ble sett på med forakt.
Det var typisk Jesus, han snudde opp ned på alle vedtatte regler og demonstrerte sitt store hjerte for de som trengte oppreisning.
Nå er de rett utenfor Jerusalem, de stanser opp i Betfage og Betania som lå et steinkast unna.
Jesus sender noen inn i byen og skaffer et esel, dette nøysomme arbeidsdyret som var så nyttig til mangt, men uten status i prosesjoner.
Da er det som noe våkner i følget som er med. Kanskje er det et øyeblikks profetisk klarsyn som gjør at folk begynner å hylle Jesus som konge, de bryter grener av palmer som står like ved, og begynner å vifte som en ærbødig hilsen. Kapper sklir av mennenes skuldre og blir lagt på veien som en rød løper. Slik er det når konger kommer ridende. Ytre sett en ynkelig forestilling med en voksen mann på et ungt esel, i det åndelige perspektiv en markering av dimensjoner.
Hvem er det som er midtpunktet for alles oppmerksomhet?
Jo, han som profetene hadde beskrevet så tydelig som fredsfyrste og redningsmann, som engelen hadde talt om til Josef og Maria, og som skulle bli verdens frelser. Som Simeon i tempelet hadde bekreftet som Guds hellige. Johannes døperen pekte på Jesus og sa: Se der Guds lam som bærer verdens synd.
Og da Jesus ble døpt, hørte alle en usynlig stemme som sa, du er min sønn som jeg elsker, og har behag i.
Halte, blinde og døve hadde møtt Ham som helbreder, prostituerte og æreløse hadde møtt kjærlighet og ord som gav oppreisning og helbredet indre sår. Skriftlærde og besteborgere hadde blitt utfordret på dobbeltmoral og holdninger.
Hvem var det?
Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste er navn Jesaia bruker i kap 9, v 6, nesten 800 år før Jesus og vår tidsregning. I kapittel 53, 4 sier profeten dette om Jesus:
Sannelig, våre sykdommer tok han på seg,
og våre smerter bar han.
Vi trodde han var blitt rammet,
slått av Gud og plaget.
Jes 53, 5 Men han ble såret for våre overtredelser
og knust for våre misgjerninger.
Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred,
ved hans sår har vi fått legedom.
Det var denne frelseren de hyllet uten å vite det. I dag, og uansett hvor vi er i livet er det et privilegium å være med i denne tilbedelsen og lovsangen til Jesus.
KOng David har skrevet dette diktet:
Sal 118, 22 Den steinen bygningsmennene vraket,
er blitt hjørnestein..
Sal 118, 23 Dette er Herrens eget verk,
underfullt er det i våre øyne.
Sal 118, 25 Å, Herre, gi frelse,
å, Herre, la det lykkes!
Sal 118, 26 Velsignet være den
som kommer i Herrens navn!
Vi velsigner dere fra Herrens hus.