Kjære alle.
Det er en stor glede og et privilegium å stå foran denne fine forsamlingen.
Anledningen er ekstra gledelig, og setter et veldig fint fokus for gudstjenesten og det jeg skal dele med dere.
Tankene går særlig til Kjell på Rikshospitalet, det er sårt at han ikke er frisk nok til å være her, men når dere har bestemt og ønsker at denne anledningen skal gå som planlagt synes jeg det er et klokt valg.
Alt som blir sagt og sunget via mikrofoner blir tatt opp og lagret på cd slik at han kan høre dette siden.
Sist søndag var gudstjenesten preget av dåp, noe som også skaper glede.
Dåpen slik vi forstår det er knyttet til et personlig valg, og er en symbolhandling som veldig sterkt er knyttet til påskedramaet. Dvs Jesu død og oppstandelse. Påskens triumf er jo oppstandelsen. Jesus soner en stedfortredende død for alle mennesker gjennom alle tider, og fjerner dermed årsaken til skam, skyld og straff.
Jesaja sier: straffen lå på Ham for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har jeg legedom.
Skyldspørsmålet ble avklart og skylden ble gjort opp på den måten at Jesus ble straffet i mitt sted! Det betyr at jeg er ferdig med den også.
Dette gjelder det voksne, bevisste livet. Dåpen blir et sterkt utrykk for at jeg identifiserer meg med Jesu død og oppstandelse, og konsekvensen av det er at jeg velger det nye livet med Ham. I dag skal vi feire det nyfødte livet, Benedictes liv, det som er helt nytt og ubrukt. Helt avhengig av andres omsorg, kjærlighet og beskyttelse.
Alle vi som er her veit at livet er sårbart, det er ikke spesielt rettferdig heller. Barn er aller mest utsatt i en urettferdig og skrøpelig verden. Jeg har vært to ganger i India i år. Noe av det vanskeligste er å se barn gatelangs, for eksempel i Mumbai, ikke sjelden helt aleine i altfor lav alder.
Det er en setning som har brent seg fast fra siste turen. Vi overnattet på et hotell i Mumbai, en by på ca 18 mill innbyggere, og på tur ut for å spise om kvelden var det en gutt på 8-12 år som ganske blidt spurte: howe are you sir? Jeg svarte I'm fine, og spurte så: howe are you? I'm not fine sir… Stemmen og ordene rommet mye sorg og smerte jeg ikke hadde innsikt i, og det er ikke slik en liten gutt skal leve..
Et sted i salmene står det at jorden er menneskenes sted.
I denne perioden på jorden som vi kaller nådens tid lever det gode og det onde side om side. Omstendigheter blir ofte til på grunn av menneskelige valg. Gud kan nok gripe inn, men jeg oppfatter det slik at vi på en måte er forvaltere på denne jorden, og vi må forholde oss til omstendigheter vi eller andre velger for oss. Men noen ganger kan vi bety en avgjørende forskjell.
Men den store tanken er at Gud har gjort seg så utrulig tilgjengelig. I det gamle testamentets tid var regelen øye for øye, tann for tann. Og Guds tale til Israel og folkeslag gikk gjennom utvalgte konger, profeter og prester.
Ved Jesus åpnes dørene på vidt gap til en helt ny virkelighet.
Og Jesus sier om Gud: For så høyt har Gud elsket verden at gav sin sønn den elskede, for at hver den som tror på Ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Guds tanke er liv. Og Han veit så inderlig vel at dette livet er skrøpelig og sårbart. All den erfaringen som er representert i hver enkelts liv her i formiddag bekrefter det jeg sier.
Min grunnleggende tanke og erfaring er at Gud ønsker å være en del av alles liv. Hvorfor det?
Jo, for Han skapte mennesket i sitt eget bilde. Høyt hevet over alt annet som har liv i seg er mennesket i særstilling. Med sin evne til å elske, sitt behov for å bli elsket, sitt intellekt som kan brukes til å handle, til å planlegge, og legge strategier.
Fordi vi er skapt i Guds bilde og med en naturlig Gudslengsel er det naturlig for Gud å søke det Han elsker over alt annet.
Vi er et mål for Guds kjærlighet, og når Jesus sier om seg sjøl i Joh 14, 6 at Han er: "Veien, sannheten og livet, og veien til Gud. Da skjønner vi at det er snakk om et veldig intimt og altomfattende liv.
David, den store dikteren i GT sier dette om livet og om Gud:
Sal 103, 11 - 18: Så høy som himmelen er over jorden,
så stor er Herrens nåde mot dem som frykter ham.
Så langt som øst er fra vest, så langt tar han våre synder bort fra oss.
Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham.
For han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv.
Menneskets dager er som gresset, mennesket er som blomsten på marken.
Når vinden farer forbi, er den borte, stedet den stod på, vet ikke mer av den.
Fra evighet til evighet er Herrens miskunn over dem som frykter ham. Hans rettferd når til barnebarnnår fedrene holder hans pakt og husker på hans bud, så de lever etter dem.
Vi er ikke skapt til å være aleine, nei vi fungerer best når vi er i sammen med andre. Vi står på en måte i et tredimensjonalt forhold. Det todimensjonale forholdet er mellom oss mennesker, og en av fordelene ved å ha et nettverk på en eller annen måte finner vi i Gal 6, 2: Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.
Omsorg for hverandre er en del av det gode liv i en skrøpelig verden.
Hva er Kristi lov?
Luk 10, 27 Han svarte: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv."
Så da blir bildet komplett. Vi står ikke bare i forhold til hverandre, vi er i et forhold til den evige Gud også.
Her er det stoff til mange prekener, men temaet mitt i dag er jo det skrøpelige livet.
Jesus åpner ei viktig dør for oss når Han sier i Matt 11, 28 Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.
Salmisten David deler en erfaring i Sal 131, 2, og den sier noe om hva et åpent og overgitt forhold til Gud fører til: Jeg har brakt min sjel til ro og gjort den ganske stille,
som et lite barn hos sin mor når det har stilt sin tørst;
slik er min sjel i meg.
I en urolig verden og i en krevende hverdag er dette ubetalelig, det er basert på nåde og har ingen begrensning.
Altså, for det første: I en verden som er sårbar og med forskjellige rammer rundt livet er det enkelte ting som er viktigere en annet, noen som bryr seg og er der under skiftende omstendigheter.
Dere gjør noen erfaringer nå om dagen som sier noe om hva som er viktigere en andre.
For det andre og enda viktigere: Vi er skapt til et fellesskap med den Allmektige, og veien til Fars hjerte går igjennom Jesus Kristus.
Jeg ønsker alle en velsignet dag, hilsen "Pastor'n"